Å kombinere barn og studier

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg om dette, for det kan jo gjelde flere av dere. Eller det kan komme til å gjelde noen av dere på et senere tidspunkt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ønsket å ta denne masteren som jeg nå holder på med, allerede lenge før lillegutt ble født. Den handler om helsefremmende arbeid med barn, noe som passer rett inn i det som er jobben min til vanlig. Egentlig var planen alltid å gå mer på skolen, det visste jeg allerede da jeg var ferdig utdannet sykepleier. Men jeg ønsket meg arbeidserfaring først, for å finne ut av akkurat hva jeg ønsket å studere videre. For en videreutdanning eller en master er ikke noe man tar flere ganger. Da velger man på en måte den veien man vil gå. Sånn var det iallefall for meg. Og jeg så egentlig alltid for meg at jeg ville ha barn først også, og så ikke på det som noen hindring for å studere videre.

Jeg søkte når lillegutt var 5 måneder, og begynte på studiene når han var 10 mnd. Begynte faktisk på skolen dagen etter at han hadde begynt i barnehagen. Jeg tar denne masteren på heltid, noe som innebærer forelesninger 2 ganger i uka og innleveringer og gruppeoppgaver resten. Arbeidsmengden er bergenet til 40 timer i uka. I tillegg har jeg jo jobben min, som jo er en nattstilling, og i grunn er den eneste type stilling som kunne la seg kombinere med dette. Jeg har søkt noe permisjon uten lønn underveis, når vaktene har krasjet med forelesninger og eksamner.

Men når det gjelder det å være student og ha små barn samtidig, så innebærer det både fordeler og ulemper. Jeg har helt fra starten av vært helt klar ovenfor meg selv og andre på at det er lillegutt og familien som kommer først av alt. De dagene jeg har skole er jo han i barnehagen, og når han hentes på ettermiddagen er det han og bare han som gjelder. Da prioriteres skolearbeid ikke, og sånn måtte det bare være. At mamma studerer skal ikke gå utover han på noen som helst måte, det er det faktisk ikke verdt. Tida går så fort med han, og jeg vil ikke sitte å tenke på etterpå at jeg prioriterte noe annen enn han mens han var liten. Dette er faktisk noe jeg har gjort av fri vilje, det var ikke sånn at jeg måtte bli student igjen. Jeg har min faste jobb å gå til, og tanken var rett og slett at hvis jeg klarer dette så er det en fin bonus. Som kan gi oss fordeler i fremtiden. Men ikke for enhver pris, og jeg har aldri hatt ambisjoner om noen toppkarakterer. Jeg har hele tiden vært klar på at jeg er fornøyd med "bra nok". Jeg bruker heller timene mine sammen med familien min, enn å pugge for å oppnå en A.

For meg tror jeg det har vært fint å ha denne innstillingen. Det har gjort at ting ikke har føltes altfor særiøst og det har ført til at jeg kan ha god samvittighet i ettertid. Samtidig har jeg blitt tvunget til å studere målrettet og effektivt når jeg har bestemt meg for det, og å prioritere og være selektiv i forhold til pensum. Jeg skal være så ærlig å innrømme at det har vært tøffere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet. Særlig i forhold til det å jobbe på natta og gå på skole på dagen. Samtidig som vår lillegutt aldri har vært spesielt flink til å sove på natta (Før nå de siste månedene....). Men jeg har hatt flinke lærere, og en veldig fin gjeng med jenter i gruppa mi som virkelig har dratt meg videre hele tiden. Og fordelen med å ha det travelt er jo at tiden går jo superfort....Og nå sitter jeg her da, og om 4 uker er jeg ferdig med hele det første året. Ferdig med all undervisning, skriftlige innleveringer og eksamener. Og jeg har ikke fått en eneste karakter under B.

Nå er jo jobben bare halvveis gjort så langt, og selve masteroppgaven gjenstår. Men det er utrolig godt å tenke på at veldig snart er det bare individuelt egetarbeid igjen, og ikke forelesninger og innleveringer som man må følge. Jeg kommer til å ta meg et års permisjon med god samvittighet. Jeg kunne valgt å begynne skrivingen som planlagt til høsten, men igjen er jeg ikke villig til å ofre den aller første tiden med lillebror for å studere. Studiene venter og kan taes opp igjen når han begynner i barnehagen. Jeg er glad jeg ikke visste på forhånd hvor mye arbeid dette året skulle innebære....men når jeg tenker tilbake nå, og den følelsen man får av å ha fullført noe.....jeg hadde garantert gjort det igjen.

Moralen her er vel egentlig at barn og studier ikke er noen umulig ting å kombinere, men det krever en annen type planlegging og struktur enn tidligere....Man er ikke student som man var student før....:) Men vil man nok så får man det til....og om ikke, så er det uansett mye bedre å prøve da!



 Bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort!